Om historien

Tekst hentet fra brosjyren til spillet:

Tjatses Ord:
I våres stevnet vi ut fra Bårevik. Høye stavner og vide seil tegnet seg mot havets sølv. Havets Vokter hadde tatt vel imot blotet og Vindens Datter gav oss god bør sørover. Ferden gav rikt bytte i gods, treller, og kvedebytte. Jarlen selv vant seg mye rikdom og ære på denne ferden, som hun alltid gjør på alle ferder. Etter en lang sommer i utferd har vi nå stevnet tilbake til jarlens sete, Bårevik på Skarøy i Vestervær. Der venter hovgoden med blot, husfolket med mjød og øl og stuene med myke leier og varmt selskap. Alt folk ombord ser fram til endelig å vende tilbake. Kanskje har Harald Alvheim kommet for å ta det endelige oppgjør med jarl Sigrid, kanskje lurer nye farer som krever heltemot i skogene, kanskje skal Røde Mor tenne kjærlighet og lyst i nye hjerter? Jeg, Tjatse Kvedesmed, vender tilbake i jarl Sigrid Storbåres følge for alt dette og for igjen å synge og gjengi kvinner og menns mot i utferden og på ny lytte til hva som har skjedd hjemme.

Jarlens Hjemkomst
Året er 850, og Jarl Sigrid Storbåre i Båre Jarlesete på øya Skarøy i Vestervær vender hjem etter en hel sommers utferd. Hun bringer med seg rikdom, fortellinger om utlandet, gjester og treller. Mye folk er allerede ved hennes storgård, og flere ventes på besøk. Det skal holdes hjemkomstblot, stridigheter skal avgjøres og dommer skal framsies under høssttinget, lek og idrett som er vanlig på denne tiden blir det nok også. For de fastboende er dette en av de rikeste tidene på året, for nye ankomne til Bårevik, en blandet velsignelse. Noen kommer som gjester, andre er nye treller til jarlens storgård.

Det går rykter om de forferdeligste ting i skogene; Bygdetullingen skal ha sett svartblod og rare underjordiske. Seidekona og Hovgoden klarer ikke å enes om hva de skal gjøre. Hirden er urolig. En gård inne på heiene skal være brent og alle der drept. Hvem som sto for udåden er usikkert.

Nå har som sagt jarlen nettopp vendt hjem, og mange ting vil finne sin løsning mens tingfreden lyses over egnen rundt storgården Bårevik.

Dette er et spill som foregår i naboriket til Soria Morias Allfirda. Riket ligner mer på et vikingerike enn hva Allfirda gjør. Dermed blir spill her noe annerledes enn i Allfirda. En viktig vri er imidlertid gjort på vikingetidens samfunn; kjønnsrollene er utvisket, og kvinner og menn deler likt på alle oppgaver og kan inneha de samme posisjoner. Utover dette er som sagt mye forskjellig; styresett, religionsforståelse (de samme guder, men i annen form), samfunnsinndeling, lov og rett osv. For å nevne noen er arveretten absolutt i Vestervær, den eldste arver alt (med noen unntak), stormonarken velges av rikets fremste menn og kvinner og sitter på livstid, men har mindre makt enn Admiren, det finnes ingen tempelordener og kles- og hilseskikkene noe annerledes. Folk lever stort sett av fiske, skogbruk og handel med/plyndring av utlandet. Det bor ca. 300 000 mennesker her i et område på størrelse med Island.

(Det følgende er en tekst skrevet en god stund etter liven og forteller mest om hva som skjedde.)

Hjemkomsten begynner nå å komme ganske langt tilbake i fortida. Det blir dermed litt vanskelig å gjenfortelle hva som skjedde under jarlens hjemkomst på Neidavollen. Takket være et par sentrale spillere/roller som ga oss en liten oppsummering av hva som skjedde med dem og vilke planer de har, har jeg likevel muligheten til å fortelle i alle fall de viktigste tingene.

Hovedrammen rundt spillet var jarl Sigrid Storbåres (Elin Moe) hjemkomst sent på høsten. Etter tradisjonen ble denne hjemkomsten markert med et stort stevne på den hellige Neidavollen inne på Skarøy. I tillegg til et gilde skulle det være ting, tevlinger og blot til ære for langfolket. Mange folk var kommet fra fjern og nær for å delta i stevnet, og mange større og mindre skjebner skulle oppfylles.

På torsdagskvelden var det stort sett ganske rolig. Folk gikk rundt og ble kjent med hverandre, mange ukjente mennesker fikk et navn og en del gryende konflikter kom opp i dagen. Bortsett fra de planlagte hendelsene (gilde, ting, blot og tevlinger) var det en stor sak som opptok de fleste denne høstkvelden; Jarledatteren (og arvingens) framtidige ektemann. Tre mann hadde før stevnet markert seg som mulige beilere for Gudrun Sigridsdatter (Tonje Nilssen); Gudruns barndomsvenn Odd Gormssønn Skarebukt (Harald Nygård), krigeren Arne Skinnrive Tordssønn (Øystein Krogshus) og sønnen til jarlens nabo og arvefiende, værkonge Harald Alvheim (Tim Torvatn) Geir Haraldssønn Alvheim (Lars Martin Thuestad). Disse tre kom nok til å bruke stevnet til å avklare hvem som skulle vinne retten til å beile jarledatteren.

Fremmede storfolk hadde kommet langveisfra til jarlens Skarøy. Markise Pierre D'Guise (Erik Ryen) var i Vestervær for å søke allierte for Neinus i striden med Allfirda. Men det var også andre fra Neinus der; To baronsønner var kommet i hemmelighet til Vestervær for å søke etter en fjern etterkommer og arving til det tredje av de tre baroniene som rev seg løs fra Neinus for en tid siden. Utover storfolket var det også mange andre som hadde kommet til stevnet, men det vil føre for langt å komme inn på alle her. Likeens var alle ættene fra jarlens underbruk kommet for å delta på tinget, treffe gamle kjente og spørre nytt fra verden utenfor. Utover på fredagen begynte en del konflikter å komme til overflaten. De to baronsønnene hadde funnet ut at arvingen de søkte var sønnen til Harald Værkonge (hans kone Jeanette - Anne Torvatn, var neinusier og fjernt i slekt med den utdødde baronislekten). Dermed opptok dette mye av tiden til de involverte. Markisen fra Neinus kom dessverre på denne måten noe på sidelinjen, og uten at vi skal peke på noen syndebukker, må det sies at det hadde vært mer sannsynlig at værkongen og hans flokk hadde søkt seg til Markisen (som representerte kongen av Neinus) enn til to baronsønner som representerte opprørere mot kongen og som dessuten var venner av Allfirda. Markisen ville nok kunne gitt både støtte og innstas for å hjelpe værkongesønnen til sin arv, under forutsetning av at værkongen forholdt seg til kongen.

I spørsmålet om hvem som skulle vinne retten til å fri til jarledatteren var det etterhvert klart at Odd Skarebukt hadde en viss ledelse på de to andre. I tevlingene overgikk han og hans familie alle andre, og dette førte nok til at det gikk slik det etterhvert gikk. Skarebukt-familien skal ha all mulig ros for å ha bidratt sterkt til å levendegjøre en typisk vesterværisk ætt. De var krigerske, tøffe og kjønnsmessig likestilte. I holmgangen, og de andre tevlingene tok de innersvingen på de fleste, og det var vel ikke bare Torgrim Ulmessønn (Egil Moe) - jarlens ektemake og hirdfører, som ble overrasket da han ble slått ut av holmgangen av Gorm Skarebukt (Trond Tverback). Jeg vet at flere av de som var i familien Skarbukt hadde veldig liten trening i våpenbruk, noe som bør være en spore for andre som kan tenke seg å bruke våpen under en live i Vestervær (noe det kan bli bruk for!). Som man skjønner var det meningen at det meste av spillingen skulle foregå innenfor en 'naturlig' ramme. vi hadde tonet ned de 'overnaturlige' aspektene ved livet på Skarøy, og bevisst forsøkt å få folk til interagere med hverandre i plot og intriger som angår forhold mellom mennesker, ikke ting som hadde med magi eller andre overnaturlige fenomener å gjøre. Noe av 'overnaturlighet' hadde vi med, det de fleste nok la merke til var våre 'skrælinger' som var en slags orker/svartblod, men en god del mer intelligente. Ellers hadde både hovfolk og seidekone god kontakt med langfolket og de underjordiske.

Når det gjelder alvene som kom inn i leiren helt på tampen er det ikke så mye å fortelle. De hadde herjet og såret skrælingene som kom inn i leiren like før. De var sultne på mer strid og - sist men ikke minst - de var spøkelser. En del roller hadde fått hint om en gammel alvefestning som befant seg på skrenten høyt over Neidavollen. Ingen roller bega seg opp til denne festningen (gamle tyskerbunkere), så vi måtte dermed sende alvene ned til dere. Alvenes viktigste funksjon var å gi folk det riktige inntrykket av alver slik vesterværingene ser på dem. De var hatefulle overfor menneskene, og dermed onde. At de etterhvert ble mulige å såre og drepe er en annen historie som vi kan komme tilbake til siden...

Konklusjonen på de to hovedintrigene jeg har nevnt over ble som følger: Gudrun jarledatter valgte tilslutt Odd Gormssønn Skarebukt som den som skulle få retten til å fri til henne. Han hadde blitt ny hirdfører etter at jarlen jaget ektemaken sin fra Neidavollen og gjorde ham fredløs. Ektemaken hadde nemlig hatt et forhold på si til hirdkrigeren Alvhild (Helene Berven). Merk at Odd kun vant retten til å fri, dersom jarledatteren sier nei, har han for alltid tapt muligheten til å gifte seg med henne. Uansett er det en viktig forbindelse mellom jarleætta og Skarebukt-ætta som nå er gjort, slike ting er viktig for vesterværinger.

I den andre historien bestemte værkongen seg for å ruste ut skip og krigere for å dra til Neinus og med våpen i hånd kreve sønnens arvebaroni. Jarlen var i utgangspunktet i mot at værkongen skulle bygge seg noen nye skip, og var klar for å sette makt bak dette forbudet. Hvordan Værkonge Haralds krigstokt til Neinus går kan vi også komme tilbake til. Det er nok å si at selv om vinteren antageligvis ble nokså fredelig på Skarøy kom nok våren til å bli ganske så 'het'.

Så var det alle de andre historiene da; Hvem drepte egentlig Gunnlaug Sysselmann (Håvard Steinsbekk)? Hadde trellen Kalv stjålet fra Skarebukt da drotten hans besøkte garden tidligere på året? Var det virkelig nødvendig av jarlen å kappe hodet av sin egen bror, han hadde jo bare gjort som blodkrigere gjør; tar på seg et hevnoppdrag og fullfører det koste hva det koste vil? Ville folket på Brenna få den hjelpen de trengte for å komme seg over kneika? Hvordan ville det gå for Lille-Sigrid Hovtaus som visste seg å være jarlens brordatter? Hvor ble det av Tyra Hôlskalle etter stevnet på Neidavollen? Var Tjatse Kvedesmeds død noe mer enn bare et tilfelle av overdreven drikking?

Hvem vet? Spillerne som sto midt opp i disse historiene har nok en viss oversikt, og det er opp til dem å fortelle. Noen av historiene fra 'Hjemkomsten' kan komme til å bli videreført i neste live, enten ved at roller fra Hjemkomsten deltar, eller at vi nevner ting som skjedde på Neidavollen for nye roller. Vi er åpne for å gjøre dette, og spesielt dersom noen ønsker å spille den samme rollen på neste live.

Helt til slutt vil jeg nevne en liten historie som poengterer det vi ønsker å få til på neste live. Under gildet som ble avholdt på lørdagskvelden deltok også vi som arrangører under aliaset familien Tømra. Vi deltok med liv og lyst, sang og skrålte. Vi prøvde på denne måten å få til den livate vikingestemninga som vi ønsket under gildet. Vi fikk senere høre at jarlen hadde blitt forespurt om hvorvidt vi skulle kastes ut fordi vi bråkte så mye ?!? Poenget er at et gilde i vikingetida var en livlig affære, og slik også i Vestervær. Den litt stivbeinte høymiddelalderske stemning som har vært i andre lignende sammenhenger, og som dessverre også dominerte under gildet passer ikke for Vestervær. Budskapet blir derfor; Slipp deg løs! Syng, kved, le, hoi og brøl av latter over hvordan naboen din søler øl utover seg selv!

Om arrangementet

(Dette er hentet fra samme tekst som over.)

På den arrangementsmessige siden er det klart at vi bør ta noe kritikk. Det viste seg at vår egen 'Villa Sleipner' (aka. vertshuset, gildeskålen) ikke var et særlig varmt sted etterhvert. Det ble dermed ikke den samlingsplassen for folk som vi hadde håpet på. Rundt det største leirbålet var det imidlertid både koselig og stemningsfullt til tider. Ellers var det nokså kaldt i en del av teltene, men dette mener vi skyldes deltagernes manglende fyring i teltene, ikke noen feil fra vår side. Ellers tror jeg de fleste fikk nok mat og drikke og at vi fikk til et ganske godt 'jomfruarrangement'.

(En vurdering skrevet i 2004:)

Hjemkomsten var en 'jomfrulive' for Sleipner i den forstand at det var første gang vi fire sto som hovedarrangører for live. Det kom nok godt med at vi alle hadde vært med som hjelpere for Soria Moria på tidligere liver.

Hjemkomsten led litt under at mesteparten av rollene var skrevet av én person, noe som gjorde at de andre arrangørene slet litt med å hjelpe spillerne med rollemessige problemer. Mesteparten av disse ble dermed ordnet av undertegnede. Rollene var skrevet over lang tid (ca. tre-fire år), basert på en del løse strøidéer.

Rent praktisk hadde lokasjonen den fordelen at deltagerne kunne komme dit med bybuss om de ville. Avstanden til Trondheim sentrum er ca. ei mil. Stedet har senere blitt brukt av livere til 'dæljelivene' og til en 'Julitrefest'. Men den vakre sletta ligger der fortsatt og er like tilgjengelig fortsatt.

I og med at vi var praktisk talt i byen så var det lett & greit å skaffe drikkevann, ved og mat, og det var heller ikke mye arbeid å frakte ting inn i spillområdet. Vi hadde med det som på den tiden var norges sterkeste hest, og denne kjempegampen ble spent for ei kraftig kjerre som vi brukte til å kjøre vanntønner, til å frakte spillerstæsj, og den ble brukt av jarlen som red på den under sin 'innmarsj'. Hest er bra på live og ANBEFALES for andre grupper!

Det er to ting som står for meg som de viktigste tingene vedr. Hjemkomsten;
For det første la vi vekt på å lage opptrinn og hendelser for spillerne som på en eller annen måte kunne engasjere omtrent alle rollene. Vi hadde idrettstevlinger, et ting, en fest og et blot, samt angripende alver som kom helt inn i menneskenes leir. Dette var viktig for oss, fordi vi mente at alle spillere hadde samme rett på å ta del i de store opptrinnene.

Det andre elementet som jeg opplever som viktig med Hjemkomsten er at vi laget spillet vårt i en verden som var definert av ei annen arrangørgruppe. Dette er ikke gjort i spesielt stor utstrekning i Norge, med unntak av forskjellige arrangementer i Ravna-verden. Vi var nøye underveis med å forklare Soria Moria hva vi la opp til og hvordan Vesterværsamfunnet var tenkt å fungere. Pr. i dag er det vanskelig for meg å si om dette påvirket Soria Morias Allfirda på noen måte. Det kan de evt. kommentere selv. For Sleipner var imidlertid følelsen av å komme til 'dekket bord' ganske greit, og jeg tror også at det var en viktig gjenkjennelse for spillerne.

Vi forfulgte flere av 'trådene' fra Hjemkomsten i senere liver, bla. deltok rollen Torgrim Ulmessønn både under Margfrost og under Holmgang. Fremdeles er mange av de historiene som ble påbegynt under Hjemkomsten uferdige og hvem vet, kanskje kommer det nye liver i Vestervær fra Sleipners hånd?

Anekdoter

Bilder