OK, overdel og såle er skjært ut (husk huller og slisser i overdelen), hva gjør man med dem ? Man syr dem ganske enkelt sammen. Det finnes sikkert seks forskjellige måter å sy sammen middelalder/vikinge-sko på. I figur nr. 2 er de to vanligste metodene vist. Av diagrammet ser man at det brukes to trådlengder (slik som man syr sammen sverdslirer). Fram til år 1000 brukte man ulltråd innsatt med bivoks, etter det ble lintråd innsatt med bivoks mer og mer vanlig før den til slutt ble den eneste trådtypen brukt til sko. Man lager hull gjennom begge lærstykkene med en syl (eller en spesiell hullstikker for lær), trekker tråden gjennom med ei nål og strammer så hardt til som du kan. Legg merke til at A og B viser sømmens gang gjennom materialet. C viser vinkelen på sylen/hullstikkeren, den stiplete linjen viser hvordan tråden går.

Når du har fått sydd sammen skoen er den på vranga. Nå skal du vrenge den slik at alle sømmene kommer inni selve skoen og dermed blir beskyttet mot slitasje fra bakken. Sømmen er det svake punktet i alle slike sko, men skulle den ryke er det bare å vrenge skoen og sy den sammen igjen. En vikingesko som brukes hver dag bør i utgangspunktet kunne holde i ca. et halvt år (i daglig bruk... lengre for livere), med et par reparasjoner i løpet av den tiden. Sømmen tåler ikke saltvann, så neste gang du vasser i land fra langskipet, klare for plyndring, drikking og horing... ta av deg på beina først!

Det finnes to vanlige måter å spenne en vikingesko (se figur 3). Den vanligste (vist helt til venstre) er å ta en tykk lisse av stoff, tre den gjennom slisser langs kanten av skoen og knyte den foran. Ankelstøvlen fra Jorvik er litt høyere, og med en litt annerledes ‘løsning’, men i hovedsak er det samme metode. På ankelstøvlen i midten lages det en trekantet tunge i mønsteret som kan legges over rista. Tunga har en ‘knapp’ eller et annet stykke tre i enden, som dras gjennom et hull i ei ‘tunge’ festet på den andre siden. Dette er en stilig løsning, og (iht. forfatteren av dette stykket) den mest ‘sexy’ løsningen.

Vikingeskoen vil ha en tendens til å strekke seg og bli løse. Hvor mye avhenger av lærtypen, men du må nok regne med at skoen gir seg en del uansett hva du bruker. Det er to måter å stramme opp skoen på. Den ene metoden (A i figur nr. 4) er ganske enkelt å brette opp en del av læret fra skotuppen og helt opp framme på rista, og så sy ‘sammenknipingen’ sammen. I den andre metoden skjærer du ei slisse fra skotuppen og helt opp. Bretter de to kantene mot hverandre så stramt du ønsker, syr sammen helt nede ved bretten og skjærer av læret over sømmen.

Så var det å få skoen komfortabel da. Hvis du har valgt litt ekstra tykt og stivt lær til sålen er du et stykke på vei. Vikingene bruket å ‘stappe’ skoen med strå og gikk med noe som i den engelske versjonen av denne artikkelen blir kalt ‘nailbinding socks’, jeg antar ‘raggsokker’ ikke er for gal oversetting. I sko som er strukket pga. bruk er det plass til mer ‘stuffing’, noe som igjen gir bedre komfort og bedre isolasjon. Særlig vinterstid kan det være godt å gå med sko som rommer mye strå og sokker. Husk at strå avgir varme når det blir fuktig, så selv om skoen din blir våt (også innvendig - disse skoene er ikke 100% vanntette) vil du være varm på foten. Det samme gjelder for ull, som ikke mister isolasjonsevnen selv om det blir vått.

Sleipner