Anmeldelse - Blodrand

Denne anmeldelsen av Blodrand er skrevet etter en rimelig vanlig mal som brukes på laiv.org sine nettsider.

Terningkast Blodrand

Denne anmeldelsen vil på en måte handle om to liver, den ene er vandringsliven vår som varte t.o.m. ca. 2000 lørdag kveld. Den andre er masseliven i 'fangeleiren' som varte til en eller annen gang langt utpå natt søndag (0400??).

Be prepared: Jeg skriver ofte lange anmeldelser…

Stemning

Uten tvil opplevde jeg stemningen som best og mest total under første del. Helt fra første øyeblikk 'satt' alle roller godt hos alle i grevefølget. Det var i hvert fall min opplevelse. Vi 'traff' stemningen i leiren umiddelbart og bygde opp en fin og 'trykket' stemning i den første leiren vår og under marsjen dagen etter. Jeg opplevde å være i et følge av sivilister og millitære som blandet seg med hverandre, men likevel var adskilt på en helt riktig måte. Hver gang vi ble utsatt for noe utenfra trådte de staute menn fra 86te i sving og stilte opp i sirkel eller linje alt ettersom. Tjenestevillige pasjer, smått sjølopptatte livgardister, ivrige heroldspirer, bekymrede overløpere, lett animerte speidere, pripne adelskvinner, uerfarne druider, en bråmoden greve og stressa tjenestemenn (meg!) dannet en god følelse om kvelden.

Dagen etter var preget av en lang marsj over fjellet hvor stemningen holdt seg like godt. Noe så enkelt som at soldatenes kommandant beordret soldatene til å gå uten hjelm på skift (pga. varmen) var for meg en stor stemningsskaper. Likeledes samtalene i rekka, oppstillingen når vi gikk osv. Utpå ettermiddagen møtte vi tuathanerne for å samsnakke med dem om hvordan vi skulle ordne angrepet på fangeleiren. Det ble mindre spill på kulturforskjeller og anspente holdninger til hverandre enn jeg hadde håpet på, men jeg fikk likevel en god opplevelse av hvordan forholdet var mellom tuathanere og clarionere. At tuathanerne snakket engelsk var en overraskelse som i starten irriterte, men som etter hvert fungerte helt glimrende!!

Takk til alle spillere i Grevefølget og tuathanerfølget for å ha vært med på å skape en kjempefin stemning!

Stemningen i andre del var kaotisk og på ingen måte som forventet. Opplevde at vår bit av liven var nokså sekundær og vi ble gjort/gjorde oss selv til statister i andre roller/spilleres personlige agenda. Fangeleiren opplevde jeg som kaotisk og umulig å få oversikt over. At jeg var utslitt og søvnløs bidro sikkert til at jeg har ganske dårlige vibber for denne delen, men det var ikke primært min skyld at det ble slik.

Roller

Min egen rolle hadde jeg for det meste skrevet selv. I det jeg skrev la jeg ut flere 'agn' til arrangørene som jeg hadde håpet de skulle bite på, slik at jeg fikk en del informasjon som jeg kunne forholde meg til i spill. Det ble ikke mye slikt. Jeg leste og studerte MYE i forkant, og fulgte opp med spørsmål om ting til arrangørene som jeg ønsket å få mer inngående kjennskap enn hva de fleste andre roller fikk. Det fikk jeg ikke. Mesteparten av det jeg kunne fant jeg også ut at mange andre roller kunne, fordi jeg ikke fikk mye 'ekstra' fra arrangørene og måtte forholde meg til ting som sto å lese i åpne kompendier. Jeg er skuffet over å ha spilt en som hadde vært rådgiver i 25 år, og som før det hadde reist litt og studert mye i Clarion i ti år, men som likevel var like (lite) informert om verdens tilstand som den unge Greven jeg var rådgiver for - i en del sammenhenger MINDRE informert. I et ganske avgjørende øyeblikk opplevde jeg dessuten at det manglet en liten men VESENTLIG bit informasjon i rollen min - noe som økte frustrasjonen mye.

Jeg opplevde det som om også andre roller i Grevefølget var preget av de samme hullene, og fikk dessverre et inntrykk av at vår gruppe var en slags 'glorified' SiS. Dette var frustrerende, spesielt da vi kom inn i fangeleiren, kom i kontakt med de største plottene på liven og opplevde at vi hadde fint lite å bidra med…

Totalbildet av Grevefølget er likevel at alle var KJEMPEFLINKE til å bygge på det (lille) vi hadde og at vi klarte å få til godt spill oss i mellom med roller som fungerte på det nivået, men som kom håpløst til kort i forhold til det store bildet.

Logistikk

Arcadia har uttrykt at arrangementet for dem var noe i nærheten av et logistisk mareritt. Jeg skal ikke gå i detalj her, men se på dette: Vår gruppe skulle kjøres to timer for å komme til utgangspunktet i privatbiler, som så skulle kjøres tilbake, sammen med alt leir-/soveutstyr dagen etter. 28 (29?) spillere/roller skulle gå ca. 15km over fjellet i områder til dels helt uten mobildekning og ha nok vann i et knusktørt Trøndelag. Et annet følge (tuathanerne) på ca. like mange skulle også fraktes og vandre over litt kortere avstand men (så vidt jeg forsto) litt kortere. Livens tredje gruppe var i fangeleiren og skulle også besørges på en god nok måte av 7-8 arrangører og medhjelpere. I tillegg skulle SiS fraktes ut til gruppene for ulike hendelser om natta.

Når man tar utfordringene i betraktning ender jeg opp med å si at Arcadia taklet det på en meget god måte! De virket ganske godt forberedt på det som måtte gjøres og klarte å få på plass utstyr og folk til omtrent riktig tid.

Da kneet mitt sviktet på tampen av marsjen sørget Arcadia også for at jeg kom meg gjennom den siste delen på en god måte v.hja. bilskyss. Tusen takk til Lynne, Rigmor og sjåføren for denne turen som betydde MYE for meg!

Vil likevel si at mengden angrep og SiS-angrep i grevefølgets leir første kveld var for mye. Vi holdt på til langt på natt og fikk derfor for lite søvn i løpet av natta i forhold til turen over fjellet dagen etter. Når vi så ble 'oppholdt' i fangeleiren til langt på natt også lørdagsnatta, så er det ikke rart at de fleste i grevefølget 'hoppet av' den delen av liven som skulle foregå søndag morgen. Vi (i hvert fall jeg) var rett og slett for utslitt og trengte søvn. Enten kunne et av angrepene om natta ha vært gjort om til et dagangrep, eller så kunne liven vært en dag lenger for vår gruppe.

Plott

Mht. plott så opplever jeg veldig sterkt å ha vært på to liver. Mens vi var bare grevefølget (og etter hvert tuathanerne) så opplevde jeg plottene som greie å forholde seg til og mulige å finne ut av. Jeg hadde i oppdrag fra greven bla. å 'overvåke' en kwarzhimer i følget vårt. Gradvis fikk jeg bestemte mistanker til ham, og disse fikk jeg bekreftet i riktig øyeblikk. Også spill i forhold til Greven, spesielt etter at Egon Hillman kom inn i bildet syns jeg fungerte bra. I det hele tatt hadde jeg inntrykk av at det som kan kalles grevefølgets 'indre' plott fungerte bra for de fleste og at vi hadde godt spill på grunnlag av det.

Etter at vi hadde oppnådd kontakt med fangeleiren er bildet et helt annet. Jeg for min del fikk etter hvert følelsen av å svømme motstrøms i en endeløs flom av mer eller mindre forvirrende sammenhenger som jeg visste lite om. Spesielt var det frustrerende å oppdage at 'gamlegreven' hadde en eller annen slags merkelig slektshistorie og at jeg var helt uvitende om dette. Like frustrerende var det at min rolle var omtrent helt ukjent med sagnet om De Tre Søstre. Jeg vil påstå at jeg hadde gjort nok av forsøk overfor Arcadia om å få vite om slikt, men uten å få noen respons. Det er vanskelig å spørre konkret om ting man ikke vet noe som helst om…

For øvrig bidro alle involverte i det magiske plottet (dvs. alle druider, prester, åndemanere, magikere osv. osv.) til å lage en vanvittig og rimelig usaklig lapskaus av det hele oppe ved 'portalen'. Timene der oppe er omtrent det mest usaklige jeg har opplevd på live. Helt uten hensyn til omkringliggende ting som for eksempel at sølvstål-/alvestålmagikere, kwarzhimske prester og Svarte Druider hadde hjulpet en brutal invasjon ble disse tatt med i den store hopen av sulliker som vaset rundt i 'magitåka' oppe ved portalen. Ensidig fokus på problemløsning gjorde at man kastet alle andre forhold som burde skapt mye mer intenst spill over bord. Jeg vil si det såpass sterkt: Skam dere hele bunten!

Sted

Grevefølgets første leirsted var både stemningsfullt og fint. Vi var ved enden av en vei, og kikket småbekymret opp mot åsene som vi skulle bestige dagen etter. Ei stor og ganske åpen slette, med dype og mørke skoger rundt bidro til en fin stemning. Det var ikke bra at det ikke fantes (mye) rennende vann i nærheten, men dette laster jeg ikke Arcadia for - de kunne ikke forutse en såpass tørr sommer som vi har hatt. De kompenserte bra for dette med å sørge for vellfylte vanndunker.

Leirsted nummer to var omtrent like bra, men jeg skulle ønsket litt mindre ulendt terreng der. Men stedet lå stemningsfullt til og (ved nærmere ettertanke) i passe avstand til fangeleiren som var vårt mål.

Om fangeleiren er det kun dette å si: Magnifique!!! Det er et suverent sted for live og byr på både store og små hus, flott omland og nødvendige ting som innlagt vann, strøm og skikkelige sanitære forhold.

Spillerinnsats

Har alt sagt noe om dette, men noen ord til vil jeg komme med. Først og fremst vil jeg nok en gang takke alle og enhver i Grevefølget som jeg syns bidro til å gjøre Blodrand til en bra live for mitt vedkommende. Vanskelig å trekke fram noen spesielt, men de tre pasjene (13-åringer på sin første live!) og vår 'in house' kwarzhimer Ibrahim vil jeg gjerne få takke for en fin liveopplevelse. Mht. til førstnevnte: Jeg har gått og ventet på dagen da jeg skulle spille mot folk som var unge nok til at jeg kunne vært far til dem, og nå har det skjedd. Men jeg kunne ikke ønsket meg en bedre gjeng! Flott innsats! Ibrahim; Du måtte oppfylle to rollers funksjon alene, men det syns jeg du gjorde på en suveren måte! Takk til deg! Og; Takk til HELE grevefølget som var en KJEMEFLOTT gjeng å tilbringe et par slitsomme døgn sammen med!

Til dere andre… hmmm… Med et klart unntak i tuathanerne så er jeg skuffet. Mesteparten av tida jeg tilbragte med andre roller enn grevefølget og tuathanerne besto av endeløs, problemorientert, 'kulturløs' plotting og surring oppe ved portalen. Det var trist å oppleve at så mange av Trøndelags mest erfarne livere hengav seg til så dårlig spill som det som foregikk der oppe. Nok en gang: Shame on you! Helt konkret savnet jeg mer konfrontasjon mellom ulike grupper som ikke hadde noen som helst (god) grunn til samarbeid. De overvunne (Bokens Religion, sølvstålmagikere) burde for eksempel blitt TVUNGET til samarbeid med sverdet på strupen, ikke labbe fritt omkring og få gjøre som de ville. Og hva med alle de forskjellige religioner og trosretninger som var der?! Og klimakset som ikke var noe klimaks… jeg sier ikke mer om dette… nesten bare dårlige vibber for natta ved portalen…

Summa summarum

Jeg har vært på to liver. En som var både stemningsfull, inspirerende og som gav meg mange flotte opplevelser sammen med dyktige spillere. Den andre var forvirrende og preget av dårlig spill. Jeg opplevde den første delen som tight og fin, med klare tråder og linjer som gikk gjennom det hele, mens den andre tok tak i disse trådene og linjene og laget en vanvittig floke med andre tråder og dermed "parkerte" meg fullstendig på sidelinja.

Siden jeg har vært på to liver, så blir det to terningkast. Begge terningkastene framkommer på bakgrunn av arrangørers, SiSers og medspilleres innsats i forhold til utfordringene vi ble utsatt for:
Første del: En klar femmer. Andre del: En like klar toer.

Gode minner

En hver live - uansett om totaltbildet er godt eller dårlig - inneholder likevel gode minner og flotte opplevelser. Så også med Blodrand:

Grev Ians tilbakekomst som spøkelse vil for meg stå som den sterkeste opplevelsen fra denne liven. Gregory (jeg) sto plutselig ansikt til ansikt med sin arbeidsgiver gjennom omtrent hele livet, og denne sa rett ut at han hadde holdt på en hemmelighet som nå truet med å rive grunnen vekk under hele Gregorys eksistens. Dersom sønnen (Grev Joshua) gjorde som faren sa - dvs. ofret seg - så ville det ikke lenger være noen Greve av Severn å jobbe for. En helt utålelig situasjon for Gregory som 'lost his cool' i dette øyeblikket og var så desillusjonert at selvmordet var snublende nær.

Øyeblikket da jeg fant fram til en annen rolles bakgrunn ved å stille ham et spørsmål jeg grudde meg til var ganske sterkt. Jeg var redd for å miste en nyttig person for greven og noe i nærheten av en venn dersom svaret på spørsmålet var feil, hvis det var rett så regnet jeg med å ha funnet en nyttig alliert for greven og et nyttig våpen i kampen mot kwarzhim. Svaret var rett…

Jeg opplevde spillet mot/med Egon Hillman som sterkt. I starten var Gregory en smule fornærmet, fordi han følte at Egon trengte seg inn på hans enemerker, og at han la beslag på Grevens oppmerksomhet og tanker. Imidlertid forklarte Greven etter hvert at han bedrev et meget lurt spill mot Egon etter prinsippet fra Gudfaren: "Keep your friends close to you, but your enemies even closer…". I et par timers tid gikk så Gregory og lyttet til Egons giftige tunge som forsøkte å overtale Greven til både det ene og det andre med å fortelle ham ting han antageligvis trodde greven var uvitende om. Gregory visste imidlertid at 99% av det Egon sa var Greven informert om fra ham, og Greven hadde sine egne klare holdninger som ikke ble rokket av Egon. Enda større ble gleden over å se Egons påstander om dette og hint falle til jorden som dvaske glassmaneter senere i liven… Hihi!

Og Alf: Vår korte passiar der vi planla 'toppmøtet' er faktisk et lite høydepunkt, som dessverre ikke ble fullstendig fordi det ikke ble noe av toppmøtet… Takker!

Martin N: Virkelig spennende å sitte og spørre ut Enhjørningsridderen og få bekreftet flere og flere av de tingene som vi var litt usikre på. Takker!

Til sist: Liven ga meg en sjanse til å rydde opp i noe gammel gruff på det personlige plan, dermed sikret Blodrand seg en god plass i min live-minnebok.