Selbuspillene

I 'gamle dager' ble spill eller i hvert fall utgangspunktet for spillene kaldt scenarier - uten tvil en overlevning fra bordrollespill-sjargong. Begrepet har siden dødd ut i live-sammenheng. De tre spillene som denne artiklen handler om (det ble spilt flere i Selbu, men disse tre er det jeg har et forhold til) er spesielle på flere måter; For det første var utgangspunktet for det første spillet (som jeg ikke spilte i) et eksperiment som så vidt jeg vet ikke har blitt gjentatt i Norge. Det andre som var spesielt var at man ikke spilte i en fantasy-setting men i moderne framtid (ti år inn i framtida). Dette var spesielt fordi omtrent alle spill som fulgte i Trondheim var innenfor fantasy-genren.

Utgangspunktet for det første spillet var ganske eksperimentell - selv nå; spillerne skulle spille seg selv ti år inn i framtida. Arrangørene var tre av de som senere ble Soria Moria, samt Hilde Austlid. Blandt spillerne er vel Jostein Hassel den som er best kjent for de fleste livere i dag. Rollene (altså spillerne ti år inn i framtida) hadde blitt enige om å gjenforenes etter ti år for å se hvordan det hadde gått med folk i vennegjengen. Som vi kan se nå (mer enn 15 år etter at dette spillet ble gjennomført) så har det ikke gått med Jostein som arrangørene forespeilet: Han har ikke blitt medlem av Jehovas Vitner.

Siden jeg ikke selv spilt i dette spillet kan jeg i øyeblikket ikke si mye om handlingen, det kan kanskje Jostein og/eller Hilde utbrodere senere? Det jeg vet er at de to spillene som kalles Selbu I og Selbu II bygde på dette spillet med en viktig endring: Spillerne spilte ikke seg selv, men oppdiktede personer. Det å spille seg selv i en setting der folk ble gale og utsatt for chuthulhuske monstre var en for sterk opplevelse for mange og eksperimentet har ikke blitt gjentatt siden av noen så vidt jeg vet. Men modig var det, og det viser jo at man har vågd å eksperimentere med formen helt siden 'tidenes morgen', siden dette foregikk i 1987.

Det første spillet i hyttene i Selbu var såpass spesielt at de to påfølgende som egentlig var samme historien ble kaldt Selbu I og II. Jeg for min del spilte i Selbu I som en riktig 'womanizer' -altså ikke meg selv ti år inn i framtida ;). Andre spillere som jeg kan huske i farten som senere har fortsatt med live er Espen Stenberg. Øvrige spillere var bla. Nina Reiten, Harald Nygaard, Christian Askeland (tror jeg). Arrangør-rollene var minneverdige og ble spilt av:
Tord T. Ophus - bonden som leide ut til oss og som hadde en musikk-smak dominert av Sputnik, og ei bokhylle dominert av H.P. Lovecraft. Sic!
Jostein Hassel - Skulende 'Gårdsgutt' med imponerende kinnskjegg, 'Elvis in Vegas'-solbriller, baseballcap og ei grønn motorsag... Mye kunne vært sagt om denne motorsaga...
Egil Moe - Lensmann med fullskjegg a lá Børre Knudsen og snadde som Sherlock Holmes.

Som nevnt ble disse spillene kjørt flere ganger. Innhold og roller var helt likt, spillerne var nye. Deltagere ved spillet ble pålagt taushetsplikt om hva som skjedde, slik at man kunne spille spillet flere ganger med nye spillere som ikke visste hva som skulle skje. Denne tausheten har nok blitt noe utvannet. Jeg håper imidlertid at Soria Moria finner muligheter for å kjøre spillet igjen, derfor vil jeg ikke berette mye mer om hva som hendte. Synd egentlig, skulle gjerne sagt mer om den fantastiske motorsaga...

Det er likevel én scene som er uten betydning for spillet som helhet som jeg finner verdt å fortelle. Vi satt inne i ei hytte langt inne i de selbuske skoger på kvelden. Det som skulle bli en koselig hyttetur med gjenforening av gamle venner hadde alt blitt en ganske forskrekkelig opplevelse, og paranoia-nivået i stua var HØYT. Vi satt og diskutert hva vi skulle gjøre da det gikk i gangdøra. Den personen som kom bråkte noe forferdelig, og vi rakk ikke å få mer enn et flyktig glimt av han gjennom vinduene. Han romsterte mye, men til slutt gikk innerdøra opp.

Inn kommer Hans Petter Stav. I full vintermundur 1950-style som bygdas tilbakestående original. Han labber gjennom stua med truger fulle av snø uten å ense oss som sitter skreggslagne og ser på. Han mumler noe om 'skiva mi' og går mot et lite veggskap med ei skuffe nederst. Trekker ut skuffa - som ingen av oss hadde åpnet. Han tar ut ei tjukk kneippbrødskive med store grillpølsebiter på og begynner å momse... På spørsmål om hvem han var og hvorfor han lagret maten sin i andres hytter forklarte han (nokså omstendelig og uklart) at han hjalp bonden av og til.

Det er ingenting som en skikkelig godt gjennomført 'comic relief' på en skrekk-live! Takk til HP for et øyeblikk jeg for min del aldri kommer til å glemme!

Selbu I og II var énkvelds-spill, slik at de ble gjennomført i løpet av samme helg. Det ble spilt et Selbu III, men det vet jeg lite om. Imidlertid deltok jeg i Selbu II på 'andre siden' - som arrangør-rolle. Den gang var vi uerfarne og gjorde mye rart. Jeg tilbragte mesteparten av kvelden sittende inntullet i et ullteppe på kjøkkenet mens antennen til en walkie-talkie stakk ut av bylten. Jeg var 'observatør' som ikke 'var der' for rollene. Vi måtte nemlig følge med på hva spillerne gjorde for å kunne kjøre spillet riktig. Det var en temmelig absurd opplevelse å sitte der uten å sitte der - så og si. Det verste var at jeg ble så sulten!

Selbu-spillene var tidlige forsøk med levende rollespill i Trondheim. De var primitive på noen vis - først og fremst mht. hvordan man håndterte arrangørenes nærvær i spillet, men utrolig velutviklede på et annet vis; Man hadde gode og gjennomtenkte roller, et kjempegodt plott, sterke og godt lagde effekter og spennende opptrinn. Sett i perspektiv fra 2004 så var faktisk disse spillene noe av det mest avanserte som ble gjennomført i 'urtida', og jeg tror de har holdt seg såpass godt at det hadde vært interessant å 'mase' på SM om å kjøre Selbu IV!