Riddere på bærtur 1

Terje Moes beretning om vandringsliven "Riddere på bærtur", hentet fra Hexagon-Nytt nr. 78-1998.

Lørdag 17.10.98. startet en minilive ved Elsterparken i Trondheim. Vi var rundt 30 mann tilsammen, og skulle bruke ettermiddagen til å ha det gøy. Settingen var 10 riddere med oppdrag å ffrakte en kiste fra A til B.

Vi møtte opp ved Elsterparken litt før 1400 på lørdag. De 10 ridderne bestod av: Egil Moe, Stein Erlend Brandser, Thomas Raknes, Trygve Jensen, Erik Ryen, Joachim Arntzen, Bjørn Steinar Gundersen, Terje Moe, Jan Raphael og Trond Farsund.

Oppdraget startet i hulene ved Vestoppfarten. Vi gikk inn i hula med freidig mot og ble møtt av et skjellett som gav oss en kiste, som vi skulle frakte. Det var bra stemning i hulene, da lyset fra faklene blafret oppover veggene og kastet grufulle skygger. Ja vi hadde da fått kisten vi skulle ha med oss og startet på turen. En tulling holdt følge med oss et stykke (spilt av Espen Stenberg) og sprang rundt og var plagsom. Etter et stykke møtte vi på noen landeveisrøvere, og med litt kamp, så var det hele over. De kunne ikke stille opp mot 10 mann i plate!

Vi fortsatte oppover stien, og etter hvert ble vi klar over at Espen manglet (og godt var det). Oppover bar det, og etter litt traff vi påen gambler i veikanten. Lite visste vi om at han hadde bla. nøkkelen til kiste og healing-potion, så vi ignorerte ham. (Hva skulle vi begynne å gamble for?)

Så etter noen kilometer til dumpet vi bort i enda en tulling(Håkon Mosseby). Han gikk rundt og hermet etter alle sammen, pirket oss i rumpa med kvister, kastet småstein, og da vi prøvde å drepe ham, ville han ikke dø! Det var slitsomt det!Og etter å ha slitt med ham lenge møtte vi på to som satt og filosoferte ved stien (Tom Eikrem og Espen Stenberg). De kunne kjenne igjen denne karen som fulgte etter oss, og kunne fortelle at han het Are. Are var ute etter noe, men kunne ikke huske navnet på det. Han hermet også etter oss, da han trodde en av oss var myr-monsteret (som bare kunne dø om man hermet etter det lenge nok), Dette ble oss fortalt av disse filosofene. Og med litt mer hjelp, så fant vi også ut at Are var på jakt etter søtbær. Hans mor hadde slike, så vi skulle da hente dette til Are. Men vi møtte vi på myrmonsteret på myra, måtte vig jøre som Are.

Vi dro av sted, og opp på myra kom vi, og møtte selvfølgelig på myrmonsteret. Så med litt herming i mange morsomme varianter gikk vi videre. Så møtte vi mor til Are (Elin Moe - for anledningen utkledt som lik). Vi var jo råbarkede krigere, skikkelig ekle og slemme, så på forhånd hadde vi planlagt å voldta henne. Vi hadde jo ikke sett kvinnfolk på aldri så lenge, men dette var for ille. Hun var jo styggere enn søstera til Grim-brødrene (to av følgets riddere). Og HUN var stygg. Det lå visst til slekta. Ja, vi fikk da søtbæra, eller skal jeg si druer, og satte ivei tilbake til Are. Han ble veldig glad og fornøyd, og slutte da heldigvis å følge etter oss.

Turen gikk videre, og nå begynte kista å merkes. Vi var ganske slitne, men vi måtte jo fortsette. Og etter noen kilometer møtte vi på et stort troll på ei bru. Dets sønner kom også rett etter, og de ville ikke slippe oss forbi uten at en av oss ble igjen til middag. Dette måtte gå som det gjorde. Vi sloss oss igjennom, til tross for at flere svartblod dukket opp og fortsatte. Dvs. en mann mindre var vi. Meg selv hadde hatt ublidt møte front mot front med trollet. Og det hadde en stoooooor klubbe!

Så siden jeg gikk i bakken ble jeg med SiSene og forberedte et siste lite overfall på ridderne. På Lavollen endte da alle av dem i døden, og vi overfallsmenn sto igjen med kista. Som forøvrig bare inneholdt en papirlapp som sa: "Takk foor hjelpen. Den virkelige kista har kommet frem." Så denne turen vår hadde egentlig vært en coveroperasjon.

Turen for vår del avsluttet på Tavern, hvor vi hygget oss med god drikke.