Giovanni Villanovas store ball

Anmeldelse

Fordomsfrihet blir et must…
når jeg skal anmelde "Giovanni Villanovas store ball". Premissene for denne liven er så annerledes enn de fleste andre liver at den ikke kan vurderes etter samme skala. Det beste sammenligningsgrunnlaget jeg har er live Gatecrashers (som kan studeres her: http://morigel.laiv.org/norsk/histo...tecrashers.html). Faktisk har 'Villanova' og denne såpass mange fellestrekk at det ble et ganske heftig flashback.

Og sammenlignet med Gatecrashers kommer faktisk 'Villanova' ganske heldig ut:

• Kampsystemet så for meg ut til å være relativt smidig, tror 7th Sea kanskje har klart å lage et abstrahert kampsystem som er blant de bedre. det rager i hvert fall høyt over Gatecrashers system.
• Kostymenivået og innlevelsesevnen var langt bedre - det skulle kanskje bare mangle, mellom de to livene ligger det ca. 12-13 år med utvikling. Ironisk nok er sikkert grunnen til at Gatecrashers kommer dårligere ut på dette området at liven hadde flere førstegangslivere.
• "Slottsballsettingen" er best i rennesanse- eller 1700-/1800-tallsliver, og funker ikke like godt i en middelaldersammenheng - noe 'Villanova' beviste.

Men det er også områder der 'Villanova' er dårligere:

• Det var ufattelig mange flere plot å spille på, faktisk var det alt for mange. Sett i etterkant var liven fullstendig kaotisk, og det mennesket er ikke skapt som kan ha hatt oversikten over alle tingene.
• Den enorme mengden plot og detaljer gjorde at noen opplevde svikt mht. viktige detaljer - i hvert fall gjorde jeg det. Før liven fikk jeg ikke vite noe om hvordan et smykke som tilhørte meg så ut, men at hun som hadde stjålet det kom til å være på ballet. Javel, tenkte jeg, da er vel ikke rollen freidig nok til å bære det åpenlyst. Men det var hun, og etter et par-tre timer i uvitenhet fikk jeg vite at smykket hun hadde i halsen var det hun hadde stjålet fra meg.
• For meg bekreftet liven at 'Den Hemmelige Agenten' - dvs. en spiller som spiller en rolle som gir seg ut for å være en annen - er særdeles vanskelig å få til å fungere, med mindre spilleren er klar for at rollen faktisk skal avsløres i løpet av liven. Når 90% av rollene på ingen måte er det de gir seg ut for blir det sannelig vanskelig å forholde seg til ting…

Men alt sett under ett: "Don Giovanni Villlanovas store ball" var vel verdt å bruke noen nattetimer på, om ikke annet så for å få klødd livemuskelen litt. Jeg våger meg på terningkast: 3-

Merk: Verken spillere eller arrangører kan i grunnen lastes for at graderingen ikke blir bedre, fordi de tingene som trekker den så (relativt) langt ned er innbakt i 'oppskriften'. Likevel undrer jeg meg på om ikke arrangørene burde tatt grep og gjort noe med premissene for alt dette hemmeligholdet…?

Håkon M/Juan Zedeña alias Juan da Silwa Calamara y Tinta