Til Morigels hovedside

MENY

Diverse

E-post til Morigel
Click for menu in english
B L 4

Tid: 13.-15.09.02

Sted: Landsbyen i Haltdalen

Arr.: Tim Torvatn & co.

Anmeldelse

Jeg begynte med å skrive en ’normal anmeldelse’ a BL4, men hoppet over til denne friere formen i steden. Stiller meg selv spørsmålet: ’Hva har jeg på hjertet etter BL4?’

Under denne liven benyttet jeg meg mye av det jeg vil kalle ’indre spill’ – jeg spilte i forhold til meg selv og var veldig opptatt av å følge med på min rolle (Prof. Johan Fehren) sine indre reaksjoner på det ene og det andre. Johan hadde høyt blodtrykk, noe som etterhvert ble en ledesnor for meg i hvordan jeg forholdt meg til det som skjedde i omgivelsene. Han var også beskrevet som en person som forholdt seg rolig og som så på sin funksjon som en rolig øy av trygghet og styrke. I denne konteksten var det jeg reagerte på hendelsene og på reaksjoner blant de andre rollene.

Å leve ut de helt store følelsene på live opplever jeg som problematisk. Jeg ønsket å gjøre en rolle som kunne trøste og støtte og som andre roller visste de kunne få trøst og støtte fra. Det var ikke lett, og jeg tror ikke jeg fikk det til. Men jeg tror jeg klarte å framstå som en rolig og behersket person som andre kunne finne ro og kontroll hos. Johan gjorde aldri noe overilet og han forholdt seg rolig til de fleste hendelser som ellers skaket opp andre. Grunnen til dette var både ham som personlighet, men like mye det at han måtte kontrollere sinnssvingningene sine for ikke å få problemer med blodtrykket. For å få til dette lot jeg Johan gjenta mantraet ’ikketenkpådet ikketenkpådet ikketenkpådet’ hver gang han kom ut for vanskelige situasjoner; Russiske soldater som pekte på ham med stygge svarte maskinpistoler, syke ’Bellona-aktivister’ som kastet opp og spøy i myra, bosniske flyktningejenter med dødsønsker, hettebekledte fanger på vei til avhør osv. osv. Kort sagt: Temaet for meg under liven ble å berolige meg selv og andre så mye jeg kunne.

Fra mitt perspektiv ble aldri liven helt slik arrangørene hadde tenkt. Den aller mest trykkende stemningen uteble – vi klarte å gjennomføre en nokså normal fredag kveld og natt (på tross av de mange uventede besøkene), og vi kom i gang med arkeologisk arbeid på lørdag. Selv da det ble klart at vi sto overfor en potensielt livstruende smittsom sykdom opplevde jeg at roen kom ganske raskt tilbake igjen etter som vi begynte å injisere det vi så på som ganske sikker medisin i de som ble syke. Dermed ble også lørdagen en ganske så rolig affære. Men det skjedde ting som gjorde at desperasjon og følelse av håpløshet nok lå like under overflata for de fleste; selvmord, skyting, dødsfall av sykdom og selvmord. Opplevde det likevel slik at for hver slik hendelse så vendte man (overraskende) raskt tilbake til en normal tilstand.

Sluttscenen – bussbrannen – var selv for meg (som lå død i midtgangen) en sterk opplevelse. Da ’NRK Dagsnytt’ meldte om at alle rollene hadde omkommet en bussulykke og navnene på alle rollene ble lest opp var det omtrent helt stille i bussen. Det var en tøff opplevelse. Den kommer til å sitte i lenge.

Skal ikke føre denne anmeldelsen noe lengre akkurat her og nå. Tror det kan være sundt om noen tar seg bryet med å opprette en tråd hvor deltagerne på liven kan få diskutere liven – heller enn å kritisere.

Terningkast? Nei...

16.09.2002.
Arman